Bleieslutt: Hvordan bæsj ble min største hobby

Lene har laget Bleietyven

Det finnes øyeblikk i livet du ser for deg. Den første boligen. Bryllup. Fødsel.

Og så finnes det øyeblikket hvor du sender melding til partneren din:

"HAN BÆSJA I DOEN!!!"

Med tre utropstegn. Kanskje fire.

For noen år siden hadde du vært bekymret om du mottok en sånn melding fra en venn.

Nå er det ukas høydepunkt.

Det er noe merkelig som skjer når man blir forelder. Plutselig bruker man enorme mengder tid på å diskutere kroppslige funksjoner med et menneske som er 90 centimeter høyt og nekter å samarbeide.

"Trenger du å tisse?"

"Nei."

"Er du sikker?"

"JA."

To minutter senere står man og vasker tiss av en kjøkkenstol mens man prøver å huske hvem man var før dette ble en del av hverdagen. Før jeg fikk barn trodde jeg voksne var voksne. At de hadde kontroll. At de som var 10–15 år eldre enn meg på jobb var litt kjedelige fordi de hadde mistet gnisten. Nå skjønner jeg greia.

De var ikke kjedelige.

De var utslitte.

Mens jeg satt der med kaffe og meninger om merkevarestrategi, hadde de allerede brukt fem år på å forhandle med små mennesker om bæsj.

Hver dag.

Flere ganger om dagen. I mange måneder.

Ærlig talt er det imponerende at de møtte opp på jobb i det hele tatt. Og så er det utholdenheten. Ingen forbereder deg på utholdenheten. Du skal minne på. Oppmuntre. Heie. Forklare. Lokke. Forhandle. Feire.

Om og om igjen.

Det er som å være personlig trener for en kunde som konsekvent nekter å følge programmet.

"Vi går på do."

"Nei."

"Jo."

"Nei."

"Jo."

"NEI."

To timer senere:

"Se! Jeg gjorde det!"

Og du jubler som om barnet nettopp har vunnet OL-gull.

Det mest fascinerende er kanskje hvor lave kravene til lykke blir. Før kunne lykke være ferie, lønnsøkning eller en spontan helg i Italia. Nå? Nå kan lykke være at noen sier: "Mamma, jeg må bæsje."

Og så rekker de faktisk frem i tide. Det er vanskelig å forklare til folk uten barn. Men hvis du vet, så vet du. Kanskje er det derfor bleieslutt føles så stort. Ikke bare fordi barnet lærer noe nytt, men fordi man selv oppdager at man er i stand til å bruke måneder av livet sitt på å jobbe mot ett eneste mål uten å gi opp. Selv når det føles håpløst. Selv når man tørker opp det som føles som det femtende uhellet den dagen. Og når det endelig løsner? Da står du der og jubler over bæsj. Som et fullstendig normalt menneske. Eller i hvert fall så normalt som småbarnsforeldre blir. Og nettopp derfor laget jeg Bleietyven.

For etter å ha brukt måneder på å minne på, motivere, heie, forhandle og diskutere dobesøk med et menneske som ikke kan lese, men som likevel klarer å vinne alle argumenter, innså jeg én ting:

Bleieslutt trenger mer lek og mindre mas.

Hvis du først skal bruke flere måneder av livet på å snakke om tiss, bæsj, truser og dobesøk, kan du like gjerne få en liten tyv til å ta noe av jobben.

Tro meg. Etter å ha feiret en vellykket bæsj som om Norge nettopp vant OL-gull, er det ingen som kan påstå at dette er for barnslig.