Vanlige årsaker til at det stopper opp: - Motivasjonen har dabbet av - Noe i hverdagen har skapt uro - Barnet er usikkert og vil ikke feile Hvis motstanden er stor og vedvarende, er det lov å ta en liten pause. En til to uker der dere ikke snakker så mye om det, for så å prøve igjen.

Bleieslutt: En praktisk guide – fra en som har vasket altfor mye tiss

Lene Ljødal
31. mai
4 min lesing

Oppdatert: 22. juni

Bleieslutt er en av de tingene ingen forbereder deg skikkelig på. Det er ikke fordi andre foreldre er slemme og vil holde det hemmelig. Det er fordi det er umulig å forklare til noen som ikke har stått der med en klut i hånden og lurt på om dette noen gang tar slutt.

Jo visst tar det slutt, men veien dit kan være litt mer svingete enn du hadde sett for deg.

Jeg er ikke lege, pedagog eller bleieekspert. Jeg er en forelder som har brukt uforholdsmessig mange måneder av livet på å heie på et lite menneske som skulle gjøre noe de egentlig allerede kunne, de bare mistet motivasjonen. Underveis har jeg lest meg opp på hva forskningen faktisk sier, og samlet det jeg lærte i ett dokument. Dette er det dokumentet.

Baderom med toalett, potte og våte klær — Bleieslutt: en ekstrajobb du ikke visste du skulle ha

Når er barnet klart?

Forskningen gir ikke noe klart fasitsvar på alder og det er egentlig befriende. Det betyr at du ikke trenger å stresse hvis naboen sin toåring er bleifri mens ditt barn på tre og et halvt fortsatt vil ha bleie.

Det som faktisk teller er tegnene. Se etter at barnet:

Viser interesse for do eller potte
Kan holde seg tørr i bleien i minst to timer i strekk
Gir tegn før det tisser eller bæsjer – i ord, ansiktsuttrykk eller den lille dansen mange barn gjør
Kan ta av og på klær selv, eller nesten
Forstår enkle instruksjoner

Kjenner du igjen to eller tre av disse? Da er dere sannsynligvis klare for å prøve.

Velg tidspunktet med omhu

Vi leste oss opp, planla og var klare. Og så skjer livet. Akkurat den uken vi bestemte oss for å starte, ble det mer uro enn vanlig og lite søvn. Vi fortsatte å prøve og det gikk ikke særlig bra. Det var ikke fordi vi hadde gjort noe galt i planleggingen. Det var bare dårlig timing. Og det er akkurat derfor forskningen er så tydelig på dette punktet: start ikke i perioder med stress eller store endringer, selv om du føler deg klar.

Barnehagestart, nytt søsken og lange reiser er ikke ideelt. Finn en rolig periode der dere faktisk har tid til å gå på do – gjerne flere ganger om dagen i starten. Sommeren er ofte bra. Færre klær, mer ute, og hvis det går galt er det enklere å hose ned en terrasse enn å vaske et teppe.

De første dagene

Start hjemme. La barnet gå uten bleie og ha potten lett tilgjengelig, gjerne på steder der barnet faktisk oppholder seg, ikke bare på badet.
Minn forsiktig på do-besøk omtrent hver time i starten. Ikke som et krav, men som et tilbud. "Vil du prøve?" fungerer bedre enn "nå skal vi på do."
Ros det som går bra. Også nesten-gangene. Jeg begynte å juble for alt som bare vagt pekte i riktig retning, og det funket overraskende bra.
Og ja – det blir uhell. Mange uhell. Det er ikke et tegn på at dere gjør noe feil. Det er et tegn på at dere er midt i prosessen. (Jævlig irriterende ting å si, men det er sant. Dessverre).

Når det stopper opp

Det skjedde hos oss. Mange fine dager, og så plutselig ingenting. Barnet som gikk fint på potta og do nektet plutselig. Vi sto der og lurte på om vi hadde sagt eller gjort noe galt.

Vanlige årsaker til at det stopper opp:

Motivasjonen har dabbet av
Noe i hverdagen har skapt uro
Barnet er usikkert og vil ikke feile

Hvis motstanden er stor og vedvarende, er det lov å ta en liten pause. En til to uker der dere ikke snakker så mye om det, for så å prøve igjen. Det er ikke å gi opp, det er god timing.

Det som hjelper mer enn det meste er at barnet opplever at det skjer noe. At noen heier. At det er litt moro.

Vi prøvde det meste. Klistremerker. Potte-bøker. Premier. Jubel. Kule truser med favorittfigurer. Alt funket, helt til det ikke gjorde det lenger. Og det er jo det som er greia med motivasjon: den er vanskelig å holde over tid. Både for den som er 90 centimeter høy og nekter å samarbeide, og for den som står der med kaffekoppen og prøver å late som dette er gøy for tyvende dag på rad. Det var der Bleietyven kom inn. En liten, snill tyv som "tok" bleiene og sendte brev gjennom hele prosessen. Plutselig var det ikke vi som maste, det var noen andre som heiet og barnet ville selv se hva neste brev sa.

Hvis du vil prøve det samme, kan du se på Bleietyven-opplegget her.